Norges forhold til EU er et av de mest komplekse og paradoksale i europeisk politikk. Norge har stemt nei til EU-medlemskap to ganger — i 1972 og 1994 — men er likevel tett integrert i det europeiske samarbeidet gjennom EØS-avtalen.
EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994, gir Norge tilgang til EUs indre marked med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Til gjengjeld implementerer Norge cirka tre fjerdedeler av all EU-lovgivning. Norge bidrar også finansielt gjennom EØS-midlene, som støtter sosial og økonomisk utvikling i mindre velstående EU-land.
Kritikken mot EØS-avtalen kommer fra begge sider av det politiske spekteret. EU-motstandere mener avtalen underminerer norsk suverenitet — Norge følger lover det ikke har vært med på å utforme. EU-tilhengere argumenterer for at fullt medlemskap ville gitt Norge formell innflytelse på lovgivningen.
Schengen-samarbeidet gjør at Norge deltar i det europeiske passfrie området. Norske statsborgere kan reise fritt i Schengen-området, og EØS-borgere kan bo og jobbe i Norge.
Brexit endret dynamikken noe. Storbritannias uttreden fra EU demonstrerte at alternativer til medlemskap er mulige, men også at de medfører komplikasjoner.
Debatten om EU-medlemskap blusser opp med jevne mellomrom, men meningsmålingene har konsekvent vist et flertall mot medlemskap. Mange nordmenn frykter at EU-medlemskap ville svekke den nasjonale kontrollen over naturressursene, spesielt fiskeri og energi.
Navu finner EU-debatten fascinerende. "Det er ironisk," sier hun. "Norge følger de fleste EU-lover, betaler til EU-systemet og deltar i nesten alt EU gjør — bare uten stemmerett. For meg som innvandrer er det vanskelig å forstå. Men nordmenn verdsetter sin uavhengighet, og det respekterer jeg."