Lokis barn

Norse mythology·559 words

Loke var kjent som den mest upålitelige skikkelsen i Åsgard. Han var født av jotner, men bodde blant gudene, og ingen visste helt om han var venn eller fiende. Mens han offisielt var gift med gudinnen Sigyn, hadde han i hemmelighet en forbindelse med jotunkvinnen Angerboda, som bodde i det dystre Jotunheim. Med henne fikk han tre barn som skulle bli blant de farligste skapningene i hele den norrøne mytologien. Det første barnet var ulven Fenris. Allerede som valp var han så stor at gudene ble urolige. Odin hadde gjennom sin visdom sett at denne ulven en gang ville bli hans egen bane, men han håpet likevel å kunne temme ham. Fenris ble hentet til Åsgard, der bare krigsguden Ty våget å gi ham mat. Ulven vokste og vokste, og til slutt ble frykten så stor at gudene bestemte seg for å binde ham. To ganger prøvde de med tunge lenker, og to ganger rev Fenris dem i stykker som om det var tråder. Da sendte Odin bud til dvergene. De smidde et magisk bånd av seks umulige ting, blant annet lyden av kattens steg og pusten fra en fisk. Båndet var tynt som silke, men sterkere enn noe jern. Fenris mistenkte et bedrag og ville bare la seg binde dersom en gud la en hånd mellom tennene hans som pant. Bare Ty våget. Da ulven oppdaget at han ikke kom løs, bet han av hånden hans. Fra den dagen ble Ty kjent som guden med bare én hånd, og Fenris lå bundet og ventet på endetiden. Det andre barnet var Midgardsormen, en slange så enorm at Odin kastet ham i det store havet rundt menneskenes verden. Der vokste han videre under vannet, til kroppen hans strakte seg hele veien rundt jorden og han kunne bite seg selv i halen. Sjøfolk fryktet ham, og det ble sagt at bølger og stormer var tegn på at slangen rørte på seg. Bare Thor turte å møte ham, og flere ganger forsøkte tordenguden å trekke ham opp av havet, men uten å lykkes. Det tredje barnet var datteren Hel. Hun var ulik søsknene sine, for hun var ikke et monster, men en streng og stille skikkelse. Den ene halvdelen av kroppen hennes var levende, den andre var blå og død. Odin sendte henne ned til den dypeste delen av underverdenen, og der ble hun herskerinne over de døde som ikke falt i kamp. Sykdom og alderdom brakte sjeler til riket hennes, og ingen, verken gud eller menneske, kunne dra dit uten hennes tillatelse. Selv da den elskede Balder døde, nektet Hel å slippe ham tilbake med mindre alt i verden gråt over tapet. Gudene forsto etter hvert at de ikke kunne bli kvitt disse skapningene. Hvert barn hadde sin egen plass i verdens orden: Fenris i lenker, slangen i havet, Hel i underverdenen. Likevel visste Odin at de bare var bundet for en tid. Profetien sa at når Ragnarok kom, skulle både ulven og slangen rive seg løs og møte gudene i en siste, avgjørende kamp, og Hel skulle stille hæren sin av de døde. Slik minnet fortellingene om Lokis barn folket om at ondskap og ulykke ikke alltid kunne utryddes. Noen ganger måtte man rett og slett leve med den, holde den i sjakk og vente, i håp om at man selv var sterk nok den dagen trusselen endelig slapp fri.

Tap underlined words to see translations