Ragnarok: Gudenes endelige kamp

Norse mythology·540 words

Ingen fortelling i den norrøne mytologien er tyngre enn den om Ragnarok. Allerede fra begynnelsen hadde gudene visst at deres tid en gang ville ta slutt. Odin hadde fått vite det da han hang i ni netter på verdenstreet, og senere da han drakk av visdommens brønn. Likevel fortsatte han å herske, å samle krigere og å forberede seg, for han forsto at skjebnen ikke kunne unngås, bare møtes med verdighet. Tegnene kom gradvis. Først døde den lyse guden Balder, sønnen til Odin og Frigg. Han var elsket av alle, men en pil av misteltein tok livet av ham, og Hel nektet å gi ham tilbake til de levende. Med Balder forsvant også håpet. Deretter brøt det ut den lange vinteren kalt Fimbulvinteren, som varte i tre år uten sommer imellom. Avlingene sviktet, dyrene sultet, og menneskene sloss om de siste matrestene. Familiebånd gikk i oppløsning, og brødre drepte brødre. Så slapp fangene seg løs. Ulven Fenris rev båndet som dvergene hadde smidd. Midgardsormen vred seg opp av havet så bølgene slo innover land, og Hel samlet sin hær av de døde. Loke, som lenge hadde vært lenket til en stein som straff for svikene sine, brøt også fri. På skipet Naglfar, laget av neglene til døde mennesker, seilte jotnene mot gudenes rike. Himmelen sprakk opp, og ildjotnen Surt red fram fra sør med et brennende sverd som var klarere enn solen. Odin blåste i hornet Gjallarhorn for å samle einherjene, krigerne som hadde falt i kamp og som nå bodde i Valhall. Gudene red ut på slagmarken Vigridsletten for den siste striden. Odin møtte Fenris, men ulven åpnet kjeven bredere enn himmelen og slukte ham. Hevnen kom raskt: Odins sønn Vidar satte foten ned i ulvens gap og rev kjeven i stykker. Thor møtte Midgardsormen. De to gamle fiendene kjempet til slutt en lang og hard kamp. Thor knuste slangens hode med Mjølnir, men den giftige pusten drepte også ham. Etter ni skritt falt han død om. Guden Frøy, som hadde gitt fra seg sverdet sitt lenge før, kjempet mot Surt uten våpen og ble drept. Ty og jotnehunden Garm drepte hverandre. Til slutt slengte Surt sitt flammende sverd over alle verdener. Ilden fortærte Åsgard, Midgard og de ni rikene. Yggdrasil skalv, men brant ikke helt opp. Havet steg, himmelen falt, og solen ble svart. Alt syntes å være slutt. Likevel var ikke fortellingen ferdig. Etter en lang stillhet steg en ny jord sakte opp av havet, frisk og grønn. To mennesker, Liv og Livtrase, hadde gjemt seg inne i verdenstreet og overlevde katastrofen. Fra dem skulle menneskeslekten begynne på nytt. Balder vendte tilbake fra de dødes rike, og noen av de yngre gudene, som ikke hadde falt i kampen, møttes på den gamle sletten. De fant gullbrikkene som de hadde lekt med før, og satte seg ned sammen for å fortelle om alt som hadde vært. Slik endte gudenes verden, og slik begynte en ny. Fortellingen om Ragnarok var ikke bare et bilde av undergang, men også en påminnelse om at alt levende har sin tid. Det som har begynt, vil en dag ta slutt, men noe nytt kan vokse fram av asken. Denne tanken ga menneskene mot til å møte egne tap og egen død med ro.

Tap underlined words to see translations